Canmarinas

Mandag den 10.05 var vi fremdeles i La Coruna og ventet på at været skulle roe seg. Vi brukte tiden til å utforske byen, og å kjøpe nye kart for vår seilas videre. Vi hadde bestemt at vi skulle på tapasbar sammen med Paul , Mike og Crace. Da vi kom opp i gamlebyen var alle tapasbarer stengt. Mike og Grace kom med forslag om at vi kunne spise pasta ombord i deres båt. Vi laget ett lite spleiselag, og Grace tryllet frem en nydelig pastarett. Vi andre hadde vin, oster, spekeskinke m.m. Det ble en veldig koselig kveld. Det var imponerende å høre om seilasen til Mike og Grace. Det er ikke bare å krysse atlanteren i en båt på ca. 35 fot. De brukte 13 dager på overfarten fra Canada til Irland.
På tirsdag hadde været roet seg, og vi bestemte oss for videre seilas. Turen gikk til Camarinas.En liten koselig landsby ca.62 Nm unna. På veien ut passerte vi Torres De Herkules, som ble bygget av Romerne ( verdens elste fyr ), som fremdeles er i drift.
Camarinas ble en hyggelig opplevelse. Den lokale restauranten var ett treffpunkt for alle seilerne. Paul ankom en halvtimme etter oss i sin "sub marine". Når han så at vi var på plass sa han: Oh, you Vikings.
Planen var å reise videre neste dag. Da vi våknet var det ufyselig vær med regn og mye vind.
Vi ble derfor i Camarinas en ekstra dag. Av en eller annen grunn ble vi godt kjent med eieren av restauranten. Paul hadde lyst å besøke ett minnesmerke over ett Engelsk skoleskip
som kom ut av kurs, og havnet i brenningene. 130 personer omkom i forliset. Bare 2 overlevde.Skipet forliste på attenhundre tallet, men minnesmerke var satt opp i 1990.
Eieren av restauranten tilbød seg å kjøre oss ut (ca .13km ) Veien var veldig dårlig. Noen ganger lurte vi på om det var en vei eller en elv vi kjørte på. Når Spanjolerne kjører bil ser de på sidemannen, prater og gestikulerer. De bremser bare når de må. Ofte midt i en sving.
Naturen var flott. Vi fikk ett hyggelig avbrudd fra båtlivet. Han kjørte oss rundt og viste oss alle severdigheter på stedet. Midt ute i ingensmannland var det ett stort fiskeoppdrettsanlegg for kveite. På veggen stod det : Stoltz Nilsen sea farm. Etterpå spiste vi lunch på restauranten og ble anbefalt husets spesialitet. De kalte det Navaraz..... som var ett skalldyr. Det var ca. 15 cm langt og 2cm i diameter. Det var en liten delikatesse som smakte fortreffelig.
Torsdag morgen hadde været roet seg. Vi dro avgårde mot Baiona ca 70 nm. Vi var heldig med vind å vær. Vind fra nord-øst styrke 4 ms. Vi rundet Cabo Finestierre under de beste forhold vi kunne tenke oss. Kong Neptun fikk en liten flaske Champis + litt på båten for hell å lykke.
Dette må han ha likt. 15min. senere kom en flokk med delfiner som sirklet rundt båten. Det var ett flott syn. Når vi hadde hentet fotoapperatet. var delfinene borte. Siste stykket inn til Baiona
fikk vi litt vel mye vind. Den var oppe i 10ms. For førte gang registrerte vi 10 knop på måleren. Vi sløret og lenset det meste av turen. Autopiloten var i bruk store deler av turen. Det er ett fantastisk apparat. Den fikk virkelig "kjørt" seg det siste stykket. Vi slipper å tenke på styringen av båten ,og kan konsentrere oss om å passe på seilene. Vi møtte Paul ute på havet. Han valgte å dra til Vigo. Han skulle videre på fredag med tog for å treffe sin kone i Porto. Baiona ligger bare en halv time utenfor Vigo med buss. Vi snakket med han på VHF når vi passerte hverandre. Det var lett å se at det var Paul. Knall lyseblå spinnaker som han har oppe hele tiden. Han er en tøffing å seile. Han har også autopilot. Konsentrer seg helt om å holde båten i perfekt harmoni som han sier. Turen gikk unna på ca.10tim. Dette var mindre enn vi hadde kalkulert med. Nå skal vi se nærmer på Baiona som vi har hørt mye positivt om.